Torsdag 27. september 2018
Oslo Filharmonien + Sjostakovitsj Grieg Petrenko

Dato: Torsdag 27. september 2018
Pris:  kr 600,00 pr. person som dekker transport og billetter
Avgang: Biblioteket kl. 16.30. Stopper på Ørebekk.
Turleder: Gunar Haagensen.
E-post: gunnar.haagensen@outlook.com Mobil: 913 75 651

Unge krefter i stor musikk

En forrykende symfoni, en berømt pianokonsert og helt nyfødt musikk.

Petrenko og Oslo Filharmonien får med seg unge talenter fra Ung Filharmoni og talentprogrammet Crescendo i Sjostakovitsjs forrykende oppgjør med Stalin i Symfoni nr. 10. Det blir symfonisk sug, morbid humor og ren musikalsk vold! Og så kommer den 22 år unge kinesisk-amerikaneren George Li for å være solist i selveste ‘A-mollkonserten’ av Grieg − en av tidenes mest berømte pianokonserter. Dessuten blir det helt nyfødt musikk i konserthuset når Magnar Åms bestillingsverk for messing og slagverk klinger for aller første gang.

Det er alltid en stor begivenhet når Oslo Filharmonien presenterer nyskrevet norsk musikk for aller første gang. Magnar Åm (f. 1952) er en særegen stemme blant nålevende komponister og hans stil preges gjerne av en blanding av folketoner, salmer og klassiske impulser. I møtet med det nye verket for messing og slagverk er det bare å stille med åpne ører og nysgjerrig sinn.

Den dramatiske paukevirvelen som leder fra stillheten til den gnistrende musikken i Edvard Griegs (1843−1907) Pianokonsert er en av de mest virkningsfulle og berømte musikalske åpningene som finnes. Med dette smellet banet Grieg seg vei ut i Europa og inn i musikkhistorien, og den unge komponistens fingeravtrykk kunne knapt vært tydeligere. Fra første tone spiller solisten «Griegs ledemotiv», en musikalsk signatur inspirert av melodiske vendinger i norsk folkemusikk. Den klareste forbindelse til tradisjonsmusikken er likevel hallingrytmene i tredje sats. Før finalen fyker av sted viser Grieg en annen av sine styrker: den lyriske melodikken, stemningsskapende harmonikken og inderligheten i Adagio-satsen.

Det er lett å se for seg fjord og fjell når Griegs «a-moll» tindrer i ørene, men selv så komponisten et helt annet landskap da han skrev verket i unorske Søllerød i Danmark. Også musikalsk hentet Grieg inspirasjon fra andre steder. Konserten har mange likhetstrekk med Schumanns Klaverkonsert i a-moll (1845) som Grieg hadde hørt som ung student i Leipzig. Like fullt har Griegs konsert blitt en bærebjelke i norsk musikkarv og en av verdens mest berømte solokonserter. Det har den vært siden Edmund Neupert urfremførte den i København i 1869, siden legenden Franz Liszt spilte den begeistret rett fra bladet i Roma i 1870, og siden den ble tidenes første pianokonsert som ble spilt inn på plate, av Wilhelm Backhaus i 1909.

Berømt er også Dmitrij Sjostakovitsjs (1906−1975) Symfoni nr. 10. Sjostakovitsjs liv og karriere ble sterkt preget av de sovjetiske styresmaktene og han ble stadig vekk kritisert og truet på livet for sin ‘formalistiske musikk’ som ikke gagnet kommunistiske interesser. Flere av hans kunstnerkolleger og venner ‘forsvant’ og det sies at han sov i trappeoppgangen med kofferten ferdig pakket for ikke å vekke familien hvis han plutselig skulle bli arrestert.

Med denne historien som bakteppe er det ikke rart at mange har tolket andre sats i Symfoni nr. 10 som et musikalsk uttrykk for Stalins terror. Strykerne hamrer løs og treblåserne spiller så voldsomt at klangen forvrenges. Etter hvert føyer hele orkesteret seg til det monstrøse opptrinnet, med skarptromme og det hele. Etter den musikalske volden følger en mystisk sats der et lite og ertende motiv danser rundt og peker nese til lytterne. Motivet er Sjostakovitsjs musikalske signatur med tonene D-Ess (S)-C-H, for Dmitrij SCHostakowitsch. De to merkelige midtsatsene er flankert av to store og alvorlige, tidvis på grensen til desperate, yttersatser. Og i den herlig hysteriske avslutningen er det ikke godt å si om man skal le eller gråte. Symfoni nr. 10 ble passende nok urfremført i Leningrad i 1953, samme år som Stalin døde.