Arkiv for måned: april, 2019

Vi feirer 100-årsdagen med musikk fra «jubileumsårene» 1919 og 2019, og med Lise Davidsen, Truls Mørk og Leif Ove Andsnes som solister.

Billettsalget til denne konserten begynner 27. mai.

1919 var et godt år i musikkhistorien. Ikke bare ble Oslo-Filharmonien etablert, men samtidskomponistene Elgar, Ravel og Stravinskij skrev musikk som fremdeles spilles hver uke over hele verden. Norsk musikkliv har kommet langt siden 1919 og i dag kan vi være stolte av ha noen av verdens ledende klassiske musikere. Tre av de aller største er med oss på orkesterets bursdag for å feire musikkens kraft gjennom 100 år.

‘Det er et nyt avsnit i norsk musiklivs historie, som indvies i disse dage,’ skrev Morgenbladet 27. september 1919. Anledningen var Filharmonisk Selskaps aller første konsert, i en fullsatt storsal i Gamle Logen. Til tross for ‘adskillig rivning, bange spaadomme og megen rar spørgen’ (Nationen) på veien, hadde det lykkes å få på plass et fast, fullblods symfoniorkester i Oslo. Og det skulle selvsagt feires! Kong Haakon VII og dronning Maud var til stede i salen, og ‘Ja, vi elsker’ ble sunget to ganger før det offisielle programmet. Programmet bestod for øvrig av nasjonale musikkskatter: Klaverkonsert og Landkjenning av Edvard Grieg, Festpolonaise av Johan Svendsen og Christian Sindings Symfoni i d-moll.Det var på alle måter en merkedag for norsk musikkliv.

At Edvard Grieg (1843-1907) skulle være representert på festkonserten, er like selvsagt ved 100-årsjubileet som det var ved åpningskonserten i 1919. Ingen norsk komponist har klart å oppnå større og mer varig popularitet enn Grieg, og ingen av hans verker er mer populære enn Klaverkonsert i a-moll, bedre kjent som ‘A-mollkonserten.’ Den dramatiske paukevirvelen som leder fra stillheten til den gnistrende musikken i første sats er en av de mest virkningsfulle og berømte musikalske åpningene i musikkhistorien. Mange ser for seg fjell og fjord når de hører denne musikken. Selv så Grieg imidlertid bare et paddeflatt landskap i Danmark og var trolig inspirert av Robert Schumanns unorske klaverkonsert fra 1845. ‘A-mollkonserten’ ble likevel umåtelig populær og har vært det siden urfremføringen i København i 1869.

Den norske komponisten som aller tydeligst tok på seg rollen som arvtaker til den nasjonalromantiske arven etter Grieg og Svendsen, var Johan Halvorsen (1864-1935). Ved siden av å være komponist, var han også fiolinist og dirigent for Nationaltheatrets orkester i 30 år. Han var en av de mest sentrale figurene i etableringen av Filharmonisk Selskap i Oslo i 1919 og en ledende figur i norsk musikkliv gjennom et halvt århundre. I 1919 satte han sammen tre norske folkemelodier – en springar, en halling og folkevisen ‘Jeg lagde mig så silde’ – til Norsk rapsodi nr. 1. Verket oser av nasjonalromantikk og Halvorsens fargerike orkestrering og ble en umiddelbar suksess da det ferske Filharmonisk Selskap fremførte det i januar 1920.

Samtidig med at Halvorsen videreførte den norske kulturarven, var en annen norsk komponist mer opptatt av hva som foregikk i fransk kultur og musikkliv. Pauline Hall (1890-1969) dro til Paris for å studere i 1912 og plukket med seg mange særtrekk ved den nyeste franske musikken av Debussy og Ravel. Dette gjenspeilet seg også i hennes egen musikk – særlig i Verlaine-suiten, inspirert av tekster av den franske dikteren Paul Verlaine. I 1919 hadde Hall allerede begynt å arbeide med Verlaines tekster og utforme orkestersatser som ti år senere, i 1929, skulle bli til Verlaine-suiten. Én av disse satsene, ‘Nocturne Parisien,’ ble fremført av Filharmonisk Selskap allerede i 1922. Hall var ikke bare en sentral komponist og kritiker i Oslo gjennom mange år, men også initiativtaker til foreningen ‘Ny Musikk’, der hun var leder i 22 år.

En av komponistene Hall trolig hørte musikk av i Paris var Maurice Ravel (1875-1937). I 1919 komponerte han ett av sine mest eiendommelige og berømte verk – La Valse. Åpningens musikalske tåkelegging av valsefragmentene viser franskmannens unike orkestreringskunst og evne til å fremmane bestemte stemninger og forestillinger ved å bruke nøye utvalgte og subtilt sammensatte klangfarger og spilleteknikker. Den melodiske, harmoniske, metriske og klanglige gjengivelsen av valsetradisjonen er så levende at man tidvis kan tro man befinner seg midt i Joseph Strauss – land før musikken igjen bryter ut av 1800-tallets Wien med musikalske nyvinninger fra 1910- og 20-tallets Paris.

1910-tallets Paris var også stedet der Igor Stravinskij (1882-1971) skulle sjokkere musikkverden med sine skandaløse balletter og modernistiske nyvinninger. Balletten Ildfuglen (1910) var verket som for alvor lanserte Stravinskij som komponist. I et trylleslag ga han russisk eventyrtradisjon en internasjonal språkdrakt og publikum et første glimt av hans rike og unike stilunivers. Inspirert av tidligere russiske mestere, skrev han musikk med uhørte klanger, gnistrende farger og en oppfinnsomhet verden knapt har hørt maken til. Ved siden av å være Stravinskijs store gjennombrudd, var Ildfuglen også starten på et av de mest berømte samarbeidene i balletthistorien, med Sergej Diaghilev og hans kompani Ballets Russes i Paris. Dette samarbeidet resulterte senere i de epokegjørende ballettene Petrusjka og Vårofferet. Ildfuglen ble urfremført i Paris i 1910. Senere samlet Stravinskij utvalgte numre i flere konsertsuiter, og i kveld er det ‘Finalen’ fra suite nr. 2 fra 1919 som står på programmet.

Mens Ravel og Stravinskij utforsket modernistiske mulighetene i Paris, komponerte den engelske komponisten Edward Elgar (1857-1934) ett av sine aller sterkeste og mest personlige verker – Cellokonserten. Her er Elgar i sitt ess – når han kan øse ut elegiske melodier med mørk klangbunn og romantisk patos og selvransakelse. Selv om konserten har et personlig uttrykk, og kan fremstå innadvendt, ble den til som en reaksjon på universell ødeleggelse, nærmere bestemt første verdenskrig, som nettopp hadde forårsaket ufattelig mye ulykke og død. Her fremføres den grandiose, men også mørke og melankolske, finalesatsen fra Cellokonserten, som ble urfremført i London i 1919.

100 år etter at Pauline Hall, Ravel, Stravinskij, Elgar og de andre jaktet på moderne musikalske uttrykksmåter, er komponistene fremdeles ute etter å finne nye måter å uttrykke seg på gjennom lyd. En av dagens ledende norske komponister er Therese Birkelund Ulvo (f. 1982). Hun har preget norsk musikkliv de siste årene med en rekke nyskapende og utfordrende verker. Installasjonen og orkesterverket 13 ways to tame a beast ble urfremført under ULTIMA 2018. Her utforskes ikke bare lyden i seg selv, men også dens romlige dimensjon, ved at orkesteret er tatt opp i 32 kanaler, og enkeltstemmene spres rundt i rommet. Ulvo ble nylig valgt til å delta i KUPP, et nasjonalt talentprogram for unge norske komponister.

En annen sentral skikkelse i dagens norske musikkliv, er komponisten Øyvind Torvund (f. 1976). Han har skrevet et nytt orkesterverk i anledning Oslo Filharmoniens 100-årsjubileum. Verket har arbeidstittel «Musikk fra vår egen tid» og skal på ulike måter reflektere rundt musikk helt fra forhistorisk tid via nåtiden og inn i et futuristisk fremtidsbilde. Torvund er en av landets mest ettertraktede komponister med en stor og særegen produksjon å vise til, og det er en stor glede for Oslo Filharmonien og presentere et nytt orkesterverk av en av våre aller fremste nålevende tonekunstnere. Torvunds verk vil fremføres ved flere anledninger i jubileumssesongen.

Som et tilsvar til Stravinskijs ‘Greeting prelude’ – en særegen variant av ‘Happy birthday to you’ – har vi bedt en av våre mer etablerte komponister, Rolf Wallin (f. 1957) om å komponere en Fanfare som er inspirert av Stravinskijs shownummer.

Velkommen til filharmonisk festkonsert!

(Tekst: Thomas Erma Møller; Foto: CF Wesenberg)